Apotekhistorie

Apotekvesenet har en historie som strekker seg over 400 år tilbake i tid.
Her kan du lese om milepæler i denne utviklingen.

Ordet "apotek"

Ordet "apotek" stammer, som teoriene om sykdom og legemidler, fra grekerne. Det kommer av "apo" og "tek" som betyr henholdsvis "ved siden av" og "lager til forvaring", altså lager ved siden av - trolig ved siden av legen. Først på slutten av 1200-tallet ble ordet brukt som en spesiell betegnelse på lagerrom for krydder og droger, og enda senere for utsalgssteder for slike varer.

De første apotekene i Europa

Grekeren Galenos (131-201 e.Kr.), som jobbet nært med den kjente greske legen Hippokrates, er kjent som en av farmasiens mest innflytelsesrike personer. Han beskrev og systematiserte sykdommer og legemidler, og ideene hans sto urokket i 1500 år.

Men det oppsto ikke noe eget apotekvesen i Hellas eller Romerriket. Legene skaffet seg legemidlene de trengte på egen hånd. Influert av de greske vitenskapene var det araberne som var de første til å opprette apotek - det første i Bagdad på begynnelsen av 800-tallet. Med arabernes erobringer i Europa ble deres ideer videreført. Man antar at de første europeiske apotekene så dagens lys på Sicilia eller Napoli på 1100-tallet.

Den første apoteklov

Den tysk-romerske keiser Fredrik II utstedte mellom 1231 og 1240 en forordning om apotekvesenet på Sicilia og Napoli som kom til få grunnleggende betydning i mange andre europeiske land, blant annet Danmark-Norge. Enkelte historikere mener at legemidlenes livsviktige betydning må ha vært bakgrunnen for innføringen av så strenge reguleringstiltak som det disse forordningene innebar. Forordningen slo fast et klart skille mellom leger og de som fremstilte legemidler. Tilberedningen av legemidler skulle foregå etter en nærmere beskrevet fremgangsmåte, og de som utførte arbeidet, måtte dokumentere sin dyktighet overfor legene som også skulle visitere apotekene. Myndighetene skulle fastsette prisene på legemidlene, og apoteknæringen skulle ikke være fri, men avhengig av konsesjon eller privilegium.

Fra Italia spredde apotekene seg til Sør-Frankrike og England på 1200-1300-tallet og til Tyskland på 1400-tallet. Bortsett fra England ble virksomheten regulert ved lover som var i tråd med Fredrik IIs bestemmelser. Mens privilegiene i Italia og Frankrike ble gitt til laug, ble de i Tyskland gitt til enkeltpersoner. Slik ble det også i Danmark, og som vi vet, i Norge.

De første apotekene i Norge

Det første apoteket man kjenner til i Norges er den hollandske handelsmannen Lambert Gregersøn Friis? apotek i Bergen, opprettet i 1588. Det var vanlig på den tiden at kjøpmenn og urtekremmere handlet med medisiner, men Friis drev antakeligvis mer spesialisert og mer omfangsrikt. Fem år senere startet en annen hollandsk handelsmann, ved navn Nicolaus de Freundt, apotek i Bergen (Svaneapoteket), og i 1695 mottok han Norges første apotekbevilling, av kong Christian IV.

Tidligere hadde medisinvarer blitt forhandlet av kjøpmenn og såkalte skreppekremmere. Omstreifende personer, såkalte landfarere eller circumforanei, mente å kunne kurere folk, og mange kloke koner og menn var i virksomhet. Til en viss grad var det også mulig å få behandling i klostrene, hvor det fantes store kunnskaper om legmidler. Men i byene var det visstnok vanlig at barbarere, eller bartskjærere, behandlet sår og utførte andre enklere legeoppgaver, ofte med fatale konsekvenser.

Med reformasjonen og oppløsning av klostrene ble det imidlertid offentlig politikk å bygge ut et lege- og apotekvesen i Danmark-Norge. Det ble etterhvert opprettet apotek i Christiania (Svanen i 1628 og Elefanten i 1672), Stavanger (Hygiea i 1650), Kristiansand (Elefanten i 1651) og Trondheim (Løven i 1661).

Forordningen av 1672 - Norges første apoteklov

Norges første apoteklov, eller "forordning", så dagens lys i 1672, og ble gjeldende helt til 1909! Bakgrunnen for loven var misnøye blant publikum og legene. Legene klaget over at apotekerne opptrådte som leger, og folk klaget for upålitelig behandling.

Gjennom denne bestemmelsen betydde forordningen at apotekdrift ble en særskilt næring. Apotekerne måtte ha bevilling og ble underkastet streng kontroll. De måtte holde et stort utvalg varer som skulle være tilgjengelig for publikum døgnet rundt, også uten kontant betaling. Til gjengjeld oppnådde apotekerne viktige fordeler, med arverett til privilegiet som det mest særpregede. De fikk også beskyttelse overfor andre profesjoner, blant annet leger og handelsmenn. Apotekerne derimot fikk få lov til å selge vin, urter og krydder. Dette fordi de bedre skulle holde apoteket ved like, respektere taksten, og ha en kompensasjon for alle de varer som ble fordervet og måtte kastes. De ble dessuten fritatt fra alle slags borgerplikter.

Videre milepæler i norsk apotekhistorie:

1672-1814: En storhetstid i norsk apotekdrift.

Apotekene drev godt og det ble etablert mange nye apotek - tilsammen 17, plassert i de største byene. Privilegiene ble etterhvert salgbare sammen med apoteket, noe som gjorde at man omtalte dem som "reelle privilegier". Denne ordningen ble utviklet gjennom praksis, og var ikke begrunnet i noen lov.

1690: Forbud mot å innføre medikamenter fra utlandet på grunn av faren for falske medikamenter, og av hensyn til apotekernes næringsinteresser.

1809: Det statlige Medicinalvare-Depotet for Norge opprettes. Det fikk monopol på engrosomsetning av legemidler.

1842: Handelslov, som førte til at det ble langt enklere for apotekere å få handelsbevilling. Apotekernes mulighet til å drive handel var begrunnet i behovet for å skaffe seg et levebrød. Dette gjaldt spesielt apotek som etablerte seg i distriktene. Handelsloven førte også til at apotekerne mistet eneretten til en lang rekke varer, noe som førte til skarp konkurranse, og redusert omsetning for apotekene. Men loven reiste ikke prinsipielle spørsmål om apotekernes monopol og privilegier.

1850: Fordobling av antall apotek siden 1814. Norge hadde da 48 apotek. I 1843 ble det første distriktsapoteket etablert på Lærdalsøra.

1857: Overgang fra system med reelle privilegier til personlige privilegier. Dette skulle øke konkurransen mellom søkere, føre til flere apotekopprettelser, og sikre staten større kontroll med hvem som ble apotekere.

1860-årene: Modernisering og spesialisering omkring tilvirking og salg av legemidler, som svar på økende medisinsalg, økt konkurranse på tekniske produkter, innskrenkning av apotekernes alminnelige handelsrett og utviklingen innenfor kjemisk industri.

1850-1880-årene: Debatt om rabattordninger til leger og kommunale og statlige myndigheter og arkana (legemidler el. preparater som ble markedsført som legemidler, og levert ferdigpakket for kunde eller produsent. Innholdet var imidlertid hemmeligholdt). Arkanadebatten spisset problemet med å skille nærings- og nytelsesmidler fra legemidler, og dermed skillet mellom apotekdrift og handel.

Dannelsen av Den Pharmaceutiske Forening i 1858 og Norsk apotekerforening i 1881.

1892: Oppnevnelse av en komité som skulle drøfte og komme med forslag til den best mulige ordning med medikamentsalg, herunder legenes dispensasjons- og distribusjonsrett, apotekprivilegienes opphevelse, apoteknæringens frigivelse eller dens overgang til statsmonopol. I tillegg skulle den ta opp spørsmålet om en medisinaltakst, rabatt på medikamenter, kontroll med medikamentutsalgene og apotekvesenets administrasjon. Med andre ord en totalvurdering som åpnet opp for forslag både om statsmonopol og friere medisinsalg.

Bakgrunnen for denne omfattende vurderingen var delvis at hele medisinalvesenet var under debatt, og delvis spørsmålet om innførsel av legemidler, særlig arkana.

Innstillingen kom i 1898.

1902: Første dødsfall som følge av et arkanapreparat. De første årene på 1900-tallet var preget av ukontrollert innførsel av arkana, som nå hadde vokst til et betydelig samfunnsproblem.

1904: Lovforslag om innførsel av apotekvarer og handel med gifter og arkana ble vedtatt.

1909: Stortinget vedtok ny apoteklov. Resultatet ble at privilegiesystemet ble opprettholdt, selv om loven åpnet for statsmonopol på et senere tidspunkt. Man vedtok å opprette et statsdepot til forsyning av apotekene. Det ble vedtatt en apotekavgift, kommunene fikk større innflytelse på opprettelsen av nye apotek, og loven hjemlet innføring av regulert lærlingeopptak og begrensning i åpningstidene. Et ubesvart spørsmål var hvordan kontrollen med de legemidler som ble omsatt skulle ordnes.

1912: Opprettelsen av et apotekkontor som innfridde kravet om faglig administrasjon av apotekvesenet.

1896-1911: Importen av legemidler økte med 85%, apotekenes samlede omsetning økte med 138%, medisinforbruket pr. innbygger ble fordoblet, antall apotek økte fra 121 til 181, og det vokste frem en legemiddelindustri som på en helt annen måte enn apotekene markedsførte legemidler.

1912: Inngåelse av arbeidsavtale mellom NAF og NFF.

1914: Stortinget vedtok lov om tilvirking av legemidler. I forskriftene til denne loven gikk man inn for en mindre restriktiv holdning overfor industrien enn tidligere antatt. Dette fordi man så behovet for å hjelpe frem en innenlandsk industri som kunne erstatte de legemidler som det ble stadig vanskeligere å få importert, som følge av første verdenskrig.

1914-1918: 1. verdenskrig førte til mangel på medisiner, prisstigning og økt arbeidskraftsbehov. Dette førte til økt lønnspress, og dermed konflikter mellom de to foreningene (NFF og NAF). I 1917 trådte ansiennitetslønnsordningen i kraft. Sammen med arbeidsavtalen utgjorde den ny lønnsavtalen den første tariffavtale mellom foreningene.

1917: Forbund mot salg og skjenking av brennevin og forbud mot import av brennevin og vin. Apotekene var imidlertid forpliktet til å ha eller skaffe de legemidler som legene forordnet - inkludert alkohol, som kunne foreskrives til "medisinsk bruk", hvilket var et løst definert begrep. Alkoholforbundet førte til økt omsetning og mangel på arbeidskraft. Apotekerne ansatte ufaglærte, tekniske assistenter, til å ekspedere "alkoholresepter", og ansatte så mange lærlinger de kunne.

1928: Lov om spesialistpreparater, som la et godt grunnlag for at apotekerne skulle lykkes med sine NAF-preparater. Fabrikkene fikk bare selge sammensatte bruksferdige legemidler som på forhånd var registrert og godkjent som "medisinsk berettigede".

1930: Opprettelse av Statens legemiddelkontroll

1930: Monopolkomiteens innstilling fra 1919 ble vedtatt av Stortinget. Den innebar åpning for at apotekere kunne åpne medisinutsalg i fiskevær, på markedsplasser og avsidesliggende steder. Departementet mente imidlertid at på grunn av de økonomiske forholdene ikke fant å kunne fremme noe forslag om statsdepot eller offentlig apotek. Regjeringen fikk fullmakt av Stortinget til å forestå avviklingen av de 36 reelle privilegiene som fortsatt fantes.

1932: Åpning av Farmasøytisk institutt på Blindern. Dette førte til et økt gap mellom fag og næring.

1936: Antallet ufaglærte (tekniske assistenter) økte til samme nivå som under forbudstiden på grunn av økt aktivitet i apotekene og dermed farmasøytmangel. Økt konflikt mellom fag og næring.

1936: Avtale mellom Kongsberg Våpenfabrikk og Norges Apotekerforening om levering av tablettmaskiner.

1937: Norges Tekniske Apotekpersonales Forening (NTAF) ble stiftet. Foreningen skiftet senere navn til Norske apotekteknikeres forbund, og så til dagens Farmasiforbundet. 

1940-45: De statlige og private kriselagrene som var lagt opp før krigen, var en viktig årsak til at Norge klarte seg relativt bra gjennom krigsårene. Dårligere kosthold og helse førte til at folk søkte til apotekene som aldri før. Salget av vitaminpreparater, mageregulerende, beroligende, smertestillende og styrkende midler økte sterkt under krigen. I tillegg kom økt vekst i resepttilgangen som følge av økende antall infeksjoner, kjønnssykdommer og epidemiske sykdommer. Apotekene måtte fremstille langt flere legemidler selv.

1950-tallet: Med utviklingen av legemiddelterapien mellom 1930 og 1950 betydde at det nå ble en hovedoppgave å omgås de mange verdifulle nye legemidlene på en forsvarlig måte. Nye, sterktevirkende legemidler krevde kunnskap om hvordan legemidler skulle brukes og nøyaktig oppfølging av de anvisninger som ble gitt. En ny holdning og moral ble satt på dagsorden.

1950: Vedtak om endringer i apotekloven som åpnet for opprettelse av kommunale, fylkeskommunale og statlige sykehusapotek. Apotekerforeningen og den politiske opposisjonen så forslaget som et fordekt forsøk på en gradvis offentlig overtakelse av apotekene.

1953: Stortinget vedtar å opprette Norsk Medisinaldepot (NMD), og satte sluttstrek for en over 60 år lang debatt om et statlig engrosmonopol. Arbeidspartiet så opprettelsen av NMD som et første ?skritt i retning av å legge hele legemiddelforsyningen inn under samfunnet.

1953: Lov om pensjonstrygd for apoteketaten vedtatt.

1954: Sosialdepartementet nedsatte en komité som skulle utrede spørsmålet om omorganisering av apotekene. Spørsmålet om statlig overtakelse stod sentralt.

1963: Stortinget vedtok ny apoteklov, noe som innebar en sterk utvidelse av den offentlige styringen av apotekene. Loven la opp til differensiering mellom produksjonsapotek, sykehusapotek og distribusjonsapotek. Den ga stat og kommune økt adgang til å drive apotek. Og den åpnet i sterkere grad for å behandle apoteket som en del av helsevesenet og som en økonomisk enhet.

1964: Ny legemiddellov førte til økt grad av sentralisering av apotekenes produksjon og en mer differensiert apotekstruktur.

1969-70: Norske helsemyndigheter gikk inn for en fullstendig sentralisering og industrialisering av produksjon av legemidler som tidligere hadde funnet sted i apotek. Veiledning og informasjon skulle erstatte produksjon.

1975: Antall apotek var 282 ? et lavt antall i forhold til innbyggertall.

1975: "Fremtidens apotek" var hovedtema på landsmøtet i NAF Modellen "Apotek 75" ble presentert, og ble symbolet på det åpne apotek, hvor produksjonsarealene var betydelig redusert, og publikums innblikk i apoteket økt. Det åpne apotek skulle gi bedre mulighet for kontakt med publikum og løse apotekenes fremtidige informasjonsoppgaver.

1982-1994:    Nye rammevilkår som følge av endring i politisk klima og EØS-avtalen. Dette innebar desentralisering, helseøkonomi og internasjonalisering.

1990-årene: Implementering av ?det åpne apotek? i de fleste av landets apotek, som i 1994 talte 348 apotek totalt.

1994: Avskaffelse av behovsparagrafen og det statlige monopolet på innførsel og engroshandel med legemidler som følge av EØS-avtalen.

2000: Stortinget vedtar ny apoteklov. Denne innebærer i hovedsak friere adgang til å etablere apotek, deling av drift- og eierskap og fritt eierskap.

1. mars 2001: Ny apoteklov trådte i kraft

Utskriftsvennlig side